Høver og fothelse hos hest

Høver og fothelse hos hest

Hesten er et hovdyr som er tilpasset steppelandskap. De er konstruert for tilnærmet konstant bevegelse på et variert underslag.

Hesten er endatil konstruert slik at han kan stå og hvile seg, eller sove i stående stilling. Dette er gjort mulig blant annet ved hjelp av det sterke nakkeligamentet som gjør at hodet henger passivt oppe og ikke faller ned når hesten sover. Den har kun behov for søvn 2-4 timer i døgnet, resten av døgnet bruker den i fri tilstand hovedsakelig til å beite

Dette innebærer at hesten kan tilbakelegge store avstander under normal beiteadferd. Hesten er også et typisk flukt dyr, der hurtig reaksjon og rask akselerasjon vil være livsviktig for individets overlevelse i naturen. Aggresjonsadferd vil helse rette seg mot andre hester, som et ledd i rangordningen innad i flokken, eller i kamp mellom hingster om brunstige hopper, og kun i sjeldne tilfeller mot angripere, da hestens beste våpen alltid vil være flukt.

Hester kan i størrelse variere fra under 100 kilo- som de minste ponniene, til over 1200 kilo på de største Shire hestene.
Disse særtrekkene ved hesten forteller oss blant annet at den som art er helt avhengig av å ha bein- ekstremiterer- som fungerer til formålet. Nederst på foten har hesten høver, og disse er konstruert for å bære hesten over mange ulike underlag, i til dels stor fart, og over lange strekninger.

Den største utfordringen hesten møter som tamhest , er kanskje nettopp dette; mangelen på mulighet for svært mye bevegelse, og mangel på mulighet for å utøve naturlig beiteadferd. Dette fører til at mange av våre tamhester sliter med problemer med høver og bein, muskulatur og adferd.
Avføring og urin skader høver og såle, og gjør hoven mindre motstandsdyktig mot ytre skader og slitasje, samtidig som nedsatt bevegelse gir dårlig sirkulasjon i høver, og dermed også dårligere hornkvalitet.

Hoven sett fra undersiden er ”hengslet” i midten med strålen Denne w formede struktur er meget elastisk. Under strålen , mellom denne og hovbeinet, ligger den elastiske stråleputen som inneholder store mengder med lymfevæske i vevet. Når hesten tramper hoven ned i underlaget, vil det bli utøvd et trykk mot strålen. Dette trykket vil bli dempet av stråleputen, men trykket vil også gi en utviding av hele stråleområdet- w – formen blir ”strekt ut”, dette gir igjen en utviding av kronranden i første omgang, og deretter av 
omkretsen på hornveggen i selve hoven.
 
Inne i hoven, som det nederste beine på hestens fot- har vi hovbeinet. Dette henger fast i kronbeinet ved hjelp av ligamenter og leddkapsler. Rundt hovbeinet, som en sokk rundt foten, ligger lærhuden/lamellranden .lamellranden ser vi igjen på hestens hov som den hvite linjen mellom hovveggen og sålen når vi løfter opp og ser på undersiden av en uskodd hov.
Lamellaget består av primære og sekundære lameller, disse er oppbygd som nålene på et bartre, der de primære lamellene er de ytterste greiner på treet og de sekundære lameller er nålene festet til disse. Dette lamell systemet gir en svært stor overflate på vevet mellom hovbein og hovkapsel, og i lamellaget går det et fantastisk nettverk av meget tynne blodkar. Dette gjør at hoven har en svært god gjennomstrømming av blod. Lamellene er så festet til selve hovkapselen, som en sko utenpå sokken.

Hovens vekst sone er i kronranden, i den øverste rand av hoven, herfra vokser hoven ned ca 8 millimeter pr mnd, og undersiden av hoven skal da slites ned ved hjelp av naturlig slitasje når hesten beveger seg.
Når så hesten ble domestisert og satt i arbeid for mennesker, oppdaget en fort at hovhelsen ble dårlig i fangenskap, og at hesten ble sårbeint i bruk. Høvene blir fort et problem for hester som blir holdt under uhygieniske forhold. Hornet i hovvegg og såle blir skadet av urin og avføring, og hoven blir dårlig gjennomstrømmet av blod grunnet for lite bevegelse. Dette fører til at hornet i hoven blir mykt og gir en dårligere beskyttelse, og strålefuren blir infisert med bakterier, som gjør det svært smertefullt for hesten å bevege seg. Løsningen ble den vi alle kjenner; man begynte å spikre jernbeslag fast under hestens høver. Dette løfter hoven opp fra underlager, og fjernet slik naturlig slitasje av hoven, hemmet strålens bevegelse kraftig og minke hestens følelse med underlaget. Skoen vil i de fleste tilfeller også dempe den smerter og ubehag som ellers vil oppstå når hesten skal gå på en hov som er skadet av sur stråle eller dårlig horn i sålen, fordi bevegelsen i strålen blir svært mye mindre, og sålen ikke lenger berører underslaget.
På kort sikt er en helt klart kvitt et problem; en hov som ikke fungerer optimalt, kan bli bortimot smertefri når den blir naglet fast til en sko.
På den annen side har en da fratatt hestefoten den naturlige dempingen som hoven skal stå for, samtidig som en minker på hornets kvalitet fordi sirkulasjonen i lamellvevet blir nedsatt, og en løfter strålen opp fra baken og hindrer dennes funksjon som en dempning for hele hoven.
Disse faktorer fører til at en ser langt flere skader på en skodd hov, i form av hovsprekker, knusninger i sålen, sur stålefure etc, enn på en hov som er uskodd, under forutsetning, selvfølgelig, av at den uskodde hov blir optimalt behandlet.
Det er dermed ikke sagt at en bare kan ta skoen av en hest som har gått store deler av sitt liv med sko, og tro at den vil fungerer normalt uten sko fra starten av. Noen hester vil bruke svært lang tid, fordi alt hornet som ble produsert den tid hesten hadde sko må slites vekk, og det nye hornet må vokse ned til sålen, en prosess som kan ta 9-12 mnd, mens andre hester som alt har en god hov kanskje vil fungere tilnærmet optimalt fra dag en. Alle vil likevel trenge en tilvenningsperiode, der sålen må herdes for at hesten ikke skal føle hver minste stein i underlaget som en smerte i sålen. En hest som derimot har gått barfot lenge nok til å være ferdig herdet, vil ha en såle som toler svært mye mer fra et utfordrende underlag, av asfalt, pukkstein og grus, enn en såle på en skodd hest som kun iblant blir presentert for underlage,  for eksempel når hesten får en stein fast mellom sko og hov.

 

En hestesko kan aldri bli noe annet enn et onde for hoven, og for svært mange av våre tamhester er den helt klart også et unødvendig onde.

Vet. Hans Henrik Smedegaard  (kilde: ”moderne hovpleje” av Hans Henrik Smedegaard, 3.utgave 2000) gjennomførte i 1991 en del forsøk der han sammenlignet kraften /støtet i kodeleddet på skodde- kontra uskodde hester som sprang på hardt underlag i henholdsvis 30 Km/t og 60 km/t. Han fant at kraften i kodeleddet på en skodd hest som sprang i 30 km/t tilsvarte den kraften koddeleddet ble utsatt for når en uskodd hest løp i 60 km/t. Altså ble kraften/trykket i leddet det dobbelte på en hest som løp med sko kontra en som løp uten, med samme hastighet. Når en så reflekterer over hvor mange av våre sportshester som blir behandlet for leddproblemer i løpet av sin løpskarriære, er det ikke vanskelig å se at dette er meget relevante opplysninger om en skal se på hestens helse som en helhet.
Det kreves andre forutsetninger for at en hov skal fungere optimalt uten sko- enn med sko. For det første vil beskjæringen være annerledes, en må i større grad engasjere seg i hoven og tenke forebygging av dårlig hornkvalitet, enn det som har vert gjengs dersom en skor en hest. En kan ikke la en barfot hest stå inn på boks med underlag fuktig av avføring og møkk 23 timer i døgnet, for så å ta han ut en time og tro at hoven skal være herdet nok til at hesten kan springe på grusen. Da vil hesten etter all sannsynlighet være meget øm i sålen, og gå svært dårlig. Et slikt hestehold vil være direkte dyrevernsmessig uforsvarlig. Under slike forhold vil hesten fungere bedre med sko.
Skal en barfot hest fungere, trenger den regelmessig tilsyn av høver av personer som er kvalifisert til å stelle en barfot hov, rasping ca hver 4 uke, så mye utegang som overhodet mulig og reint underlag. Når dette er oppfylt ligger det til rette for at en kan få en hest som får en lagt bedre hovhelse, og dermed også bedre helse i resten av foten, enn det en er i stand til å oppnå med å sette jernbeslag på hoven.
Det finnes flere forskjellige teorier om beskjæring av en barfot hov. Blant annet en kraftig beskjæring av sålen, angivelig i et forsøk på å få frem en hurtig vekst av en bedre herdet såle. En slik beskjæring av sålen vil være en meget smertefull prosess for hesten, og det kan ikke på noen måte forsvares fra et dyrevernsmessighensyn. En barfot hest trenger en god såle for å fungere optimalt, og denne vil komme over tid. En frisk såle skal en ikke skjære ned i, men det er viktig at en rasper nedre rand av  hovveggen for å hindre at denne flusser opp og brekker, og at en skjærer bort dårlig strålehorn. På en del hester trenger en også å vedlikeholde tåens opprinnelige vekstvinkel samt holde drakter lave. Tåens opprinnelige vekstvinkel kan en se på de første centimeter av hoven i kronranden. Dette er hovveggens opprinnelige ”fasit” på enhver hest.
Til en har lært seg teknikken, må en uansett få hjelp til dette av kvalifiserte personer.
En sko kan aldri være noe annet enn i beste fall et nødvendig onde, men en barfot hest er ingen lettvint løsning før hesten er tilvendt og en har lært seg å lese hestens hov for å gi den optimal pleie.

Vet. Eva-Kristin Lunde.

Os Dyreklinikk as