FIV (feline immunodeficiency virus), eller katteaids, er en immunsykdom som rammer immunforsvaret til katten, på lik linje som HIV hos mennesker. Katter kan fremstå som friske i flere år, men gradvis vil immunsvikten vise seg, og katten blir da sårbar overfor vanligvis ufarlige infeksjoner.
Kun katter rammes av denne sykdommen, og forekomsten øker med økende alder. Vanlig gjennomsnittsalder for utvikling av sykdom er 5 år. Viruset smitter fra katt til katt gjennom spytt og blod, og hannkatter er mer utsatt for sykdom da disse sloss mer enn hunnkatter, og særlig da ukastrerte hannkatter. For å begrense faren for smitte og smittespredning er det derfor svært viktig å kastrere hunn- og hannkatter! Smitte i fosterlivet er sjeldent, og viruset kan overføres via morsmelk.
I akuttfasen (tidlig i sykdomsforløpet når katten smittes) vil generell forøkelse av lymfeknutene og feber være eneste symptom. Deretter kan en smittet katt ha perioder hvor den fremstår helt frisk, eller ha en helse som gradvis forverrer seg og som sees som tilbakevendende sykdom.
Symptomene for sykdommen er varierte, alt avhengig av hvor en infeksjonen setter seg. Dårlig pels og persistent feber med tap av appetitt er vanlig hos infeserte katter. Gingivitt (betennelse i tannkjøttet) og stomatitt (betennelse i munnen) og kroniske/tilbakevendene infeksjoner i hud, øyne, urinblære og øvre lufteier er ofte tilstede. Kronisk diaré kan også være et problem, og forskjellige øyesykdommer. Nevrologiske problem kan også forekomme. Sakte men sikkert vektnedgang er også typisk for en katt med FIV, og det er vanligere at disse kattene også har sammenfallende kreft og blodsykdommer.
FIV kan diagnostiseres ved hjelp av blodprøver der man ser etter antistoff mot FIV-viruset. Det er flere tester man kan bruke, og disse er avhengig av at katten har vist en immunrespons på viruset. Har ikke katten hatt nok tid etter smitte til å skape en immunrespons, eller hvis en katt som er smittet ikke kan danne en immunrespons på grunn av immunsupressjon (for eksempel i endestadiet av sykdommen), så er det ikke sikkert at antistoffene vil være mulig å påvise hos en katt som faktisk er smittet, og prøven kan bli falsk negativ. Det er derfor anbefalt å teste minst 60 dager etter mistenkt smitte.
Det er svært sjeldent at en katt klarer å kvitte seg med viruset, men de kan bli friske smittebærere, det vil si at de sprer viruset selv om de selv virker frisk. Får man et positivt prøvesvar indikerer dette en mistanke om at katten er infisert med FIV. Da ingen tester er 100 % sikre, og falske-positive resultat kan forekomme, anbefaler vi å teste på nytt med en annen type test i de tilfellene der man fått et positivt resultat.
Infiserte kattemødre kan overføre smitte til diende kattunger, og disse kan vise positive testresultat i flere måneder etter fødsel. Men, få av disse kattene er eller blir infiserte. For å oppklare smittestatus på kattunger yngre enn 6 måneder, og som tester positivt for FIV, bør man reteste disse med 60 dagers intervall til de er minst 6 måneder gamle og opptil 12 måneder.
FIV er en infeksjon som utvikler seg langsomt, og en FIV-positiv katt som ikke viser tegn til sykdom kan leve lenge med sykdommen. Det er likevel viktig at en FIV-positiv katt lever innendørs for å unngå å smitte andre katter og selv bli utsatt for infeksjonssykdommer. Det finnes ingen kur mot FIV, og behandlingen er symptomatisk, avhengig av hvilken sykdom katten viser. En katt med kliniske tegn vil få tilbakevendende eller kroniske helseproblemer som trenger medisinsk behandling.
Det anbefales å vaksinere katten årlig (med inaktiverte vaksiner) mot respirasjons- og enteriske virus.
Innen de første 2 årene etter diagnosen, eller 4,5-6 år etter antatt smitte, dør 20 % av kattene, mens 50 % forblir asymptomatiske. På et sent stadie av sykdommen (når katten begynner å sykne til eller tilbakevendendeinfeksjoner oppstår) er forventet levetid under 1 år.
