Tannstell på hest

Tannstell og munnhule undersøkelser på hest

Tenner og tannhelse hos hest

Hesten er et beitedyr. Den bruker største parten av sin våkne tilstand i det fri til å beite- og tygge. Den er svært avhengig av en fungerende tanngard for å kunne fungere optimalt.
Hestens tenner er ulik våre tenner, men de har likevel mange av de samme problemer som vi har.

img_4055.jpg
Illustrasjonsfoto

I motsetning til hos oss mennesker, som har tenner bestående av en krone og en rot, så er hestens tenner bestående av krone- og reserve krone. Kun den aller nederste del av tanna i kjevebeinet kan sammenlignes med våre tannrøtter. På en frisk tann er det kun en meget liten del av tanna som synes inne i hestens munn, eksempelvis på en kinntann er det normalt mellom 7-10 cm reservekrone som er forsenket ned i kjevebeinet, mens det som synes inne i hestens munn er om lag en cm høyt.
Dette er slik laget fordi hesten skal kunne slite bort sine tenner etter hvert som den tygger. Alveolen der tannen sitter fast i kjeven fylles fra bunnen med nytt beinvev og presser slik opp stadig nye millimeter av reservekronen. Inne i munnen til hesten foregår det en naturlig slitasje av tennene, og ny reservekrone blir stadig presentert over tannkjøttet. Normalt slites kinntennene i en fart på ca 2-3 millimeter pr år.  Når hesten er gammel nok har den simpelthen brukt opp sine tenner, og resten faller ut eller slites bort.  Et enkelt regnestykke forteller oss da at de fleste hester vil ha tenner til de er i 30-40 års alderen.
Hestens tann er på flere måter bygget opp annerledes enn våre tenner. I midten av tanna er det flere pulpahuler. Pulpahulen er det hulrom der nerver og blodkar kommer inn i tannen fra bunnen av alveolen, og der ernæringen av tannen foregår. Etter hvert som tannen presses opp mot munnhulen vil pulpahulen trekke seg tilbake, og det danner seg sekundært dentin over denne. Rundt pulpaene er det nettverk  med dentin sammensatt i et sinnrikt system som gir maksimal styrke, og utenpå dentinet er tanna kledd med emalje.  Emaljen ligger i mange foldinger rundt pulpaen, slik at tanna er styrket med emaljefoldinger som går langt innover i selve kroppen på tanna. Emaljen er den sterkeste del av tanna og dermed den delen som blir slitt bort sist. Når hesten har en normal slitasje av tenner er det først dentinet inne i tanna og sement aller ytterst på tanna (utenpå tannemaljen )som slites. Emalje er ekstremt slitesterk og vil kunne kjennes som skarpe kanter på tanna. Disse emaljekantene er viktige for at hesten skal kunne tygge sitt grovfor , og de skal normalt ikke fjernes.
En problematikk i hestemunnen utspinner seg i forbindelse med at hesten skal få sine blivende tenner. Hesten, som oss andre, har melketenner som skal felles, og det skal vokse frem blivende tenner. I denne prosessen kan hesten ha smerter og ubehag fra munnen, som et resultat av melketenner som er løse men ikke felt, såre bløende munnslimhinner, og blivende tenner som presser på tannkjøtt og lager ømhet.
Under disse melketennene ligger det blivende tannsettet klart.
På unge hester kan en ofte kjenne denne prosessen som hevelser i beinet på undersiden av kjeven. Dette er cystedannelser i beinvevet som et resultat av tannveksten som foregår inne i kjevebeint. Under kjeven kjennes det ut som denne har fartsdumper, men dette er normalt ikke ømt eller smertefull ved palpasjon.

Skjematisk beskrivelse av hestens tenner

For at en skal ha et felles system på benevnelse av hestens tenner, er tannrekkene delt inn kvadranter. Der 1.kvadrant er tenner i hestens høyre overkjeve, 2 kvadrant er venstre overkjeve, 3.kvadrant er venstre underkjeve og 4. Kvadrant er høyre underkjeve. Tennene benevnes så som tann nummer 101( 1.fortann oppe til høyre,) til 111 – som er den bakerste kinntann på høyre side oppe.
I tillegg til dette benevner en melketannsettet som tannsett nummer 500-600-700 og 800, der 500 er tannsett på høyre side oppe etc.
Hesten melketannsett består av 2 ganger seks fortenner og 2 ganger 6 premolarer( de fremste kinntenner ). Som en enkel regel kan en si at første melketannfortann ( blir benevnt som tann nr 501,601,701 og 801) kommer frem ved 6 dagers alder, 2.melkefortanntann (502,602,702 og 802 )ved 6 uker og den tredje (503,603,703 og 803) ved 6 mnd alder. Dette tidsperspektivet vil selvfølgelig være skjematisk, og kan variere en del.

Aldersbestemmelse av hesten

Den første fortanna som felles er de midtre fortenner, ved 2 ½  år, den neste ved 3 ½  år og de siste fortenner ved 4 ½  år. Slik kan aldersbestemmelsen på unge hester være relativt sikker. Melkekinntenner felles normalt på samme måte, de fire fremste ved 2 ½ år, de neste ved 3 ½ år og de siste fire ved 4 ½ år.
Den første blivende kinntann som kommer opp er normalt tann nummer 109,209,309 og 409, altså den fjerde kinntann. Dette vil dermed på en gammel hest bli den eldste tanna i munnen og slik som regel den første tanna en gammel hest normalt har slitt bort. Når den første blivende kinntann er kommet, vil som regel hesten begynne å felle sine melketenner.

Problemer ved melketannfelling

I forbindelse med felling av melkekinntenner på unghest kan det oppstå problemer.Dersom det samler seg for-rester som gir grunnlag for bakterier i mellom en »gammel» melketann og den nye tanna som er på vei opp, vil dette kunne føre til infeksjon, smerte og ubehag og det kan føre til at hesten vil vegre seg fra å tygge. Ofte kan en få mistanke om tilstanden bare ved å kjenne lukten av ånden til hesten. Den skal ikke lukt vondt fra munnen. En vil som regel få en indikasjon på dette ved at unghesten tygger dårligere eller kun på en side etc.
En skal ikke fjerne melketennene som det ikke er problemer med, da de er viktige for å beskytte den uferdige tanna under.

Ulvetenner

Ulvetenner ligger like foran kinntenner, som regel i hesten overmunn. De kan også finnes i undermunn.
Ulvetenner er kun tilstede på en del av hestene, noen vil felle dem naturlig, gjerne i forbindelse med at de feller de første premolarer ( de første kinntenner), noen hesten får dem aldri, og noen får ulvetennene som ligger gjemt under  tannkjøttet uten å bryte frem.
Ulvetenner i seg selv er intet problem. Problemet begynner for noen hester når vi skal ha bitt i munnen på hesten. Dersom ulvetennene ligger slik i hestemunnen at bittet kommer i konflikt med tanna, vil mange hester reagere og bli vanskelig på bittet. Å fjerne slike ulvetenner er en enkel og grei operasjon som kan gjøres på stallgangen. En voksen hest som aldri har hatt problemer med bittet eller ulvetennene sine fjerner man selvfølgelig ikke ulvetenner på.

Hingstetenner

Ulvetenner må ikke forveksles med hingstetenner.
Hingstetenner bryter frem i 4-6 års alder på hingster. De kan relativt ofte også sees på hopper, men de er da som regel små. Hingstetanna sitter i hestemunnen som den første tanna like etter fortenner i over- og undermunn.

Kinntenner

img_4052.jpg
Eksempel på en fraktur av kinntann nr. 110

Trekk av kinntenner på hest er noe vi forsøker i det lengste å unngå : dels fordi prosedyren i seg selv ofte er forbundet med store komplikasjoner og dels fordi det er svært arbeidskrevende, men også fordi fjerning av kinntenner på sikt vil føre til store utfordringer i hestemunnen.

De fleste av hestens problemer er menneskeskapt.

Vi må aldri glemme at hesten ikke er laget for å bli ridd på. Den er ikke laget for å trekke en vogn. Den er ikke laget for å ha et bitt i munnen .Alle disse innretningene medfører en skaderisiko for  hesten.
Undersøkelse gjennomført i Sverige på et stort antall tilfeldig valgte hester viste at 70 % av hestene hadde skader i munnslimhinne og / eller på tenner som et resultat av bittbruk.
Slitasje av fremtre kinntenner, emaljeskader og slitasje av sekundært dentin på tyggeflaten er meget vanlig i en hestemunn. Dette er skader som kan gi store problemer med smerter og varige skader på  tenner dersom de ikke blir oppdaget og håndtert.

Kan vi unngå å skade hestens munn når vi rir og kjører ?

Kanskje kan vi aldri unngå dette helt, men målet må være å minimere risikoen for at slike skader oppstår.
Hester som trenes mange ganger i uken bør bruke fler ulike hodelag og flere ulike bitt, slik at trykkbelastningen endres og er ulik i løpet av uke. Ulike bitt og ulike hodelag med ulike nesereimer vil gi ulikt trykk, og slik minimere mulighet for varige skader . Dessuten er det selvfølgelig rytters og kjørers plikt å håndtere hestemunnen så skånsomt som mulig. I en myk hånd trenger selv ikke de skarpeste bitt å være til skade, mens et hvilket som helst bitt vil gi skade dersom rytter eller kusk er hardhendt i sin tøylebruk.
Dersom hesten kan trenes med bittløse hodelag vil dette selvfølgelig være en fordel om hesten har problemer i munnen.
Mange hesten kan brukes til mye uten at de brukes med bitt.

Prosedyrer ved undersøkelse av munnhule og tenner på hest

Ved klinisk undersøkelse av en hestemunn må hesten være neddopet for at veterinæren skal kunne gjøre en ordentlig jobb. Videre må en ha et godt lys i hestens munn og ellers ha slike arbeidsforhold at en grundige klinisk undersøkelse med tannspeil kan gjennomføres. Mulighet for tilkobling av instrumenter til rennende vann er en nødvendighet.

Sikkerheten for behandlende veterinær og en kraftig neddopet pasient må også ivaretaes. Dette kan være svært utfordrende ute på stallene der man normalt sett ikke har egnede behandlingsbokser.
Mange staller har ikke de forutsetninger som skal være til stede for at veterinæren kan gjøre en skikkelig undersøkelse.Da anbefaler jeg at man frakter hesten inn til klinikken for undersøkelse og eventuelt veterinær behandlinger i hestens munn.
 

Os Dyreklinikk Eva-Kristin Lunde