Huggormen (Vipera berus), Buorm (Natrix natrix) og Slettsnok (Coronella austriaca) er de eneste frittlevende slangeartene vi har i Skandinavia, og av disse er det bare huggormen som er giftig.
Da huggormen er truet, står den på rødlisten og er fredet. Den skal derfor være i fred om du kommer over den. Gjeldende medisinske anbefaling om din hund eller katt blir bitt av huggorm er å holde din hund eller katt mest mulig i ro og oppsøke en veterinær så fort som mulig.
Huggormen er normalt lett gjenkjennelig ved det karakteristiske sikksakkmønsteret på ryggen, men den finnes i flere fargekombinasjoner så mønsteret er ikke alltid lett å tyde. I tillegg til ryggmønsteret, skiller øynene til huggormen seg fra Buorm og Slettsnok. De to sistnevnte har runde pupiller, mens huggormen har rødlige øyne med spalteformede pupiller.
Huggormen hører ikke, men oppfatter lyd som vibrasjoner i marken. Den er ikke aggressiv, og om den skulle føle seg truet vil den først forsøke å gjemme seg ved hjelp av kamuflasjefargene sine før den eventuelt forsøker å rømme. Har den ingen retrettmulighet vil den som siste advarsel krølle seg sammen og hvese, før den eventuelt til slutt biter. Huggormen går i hi om vinteren, og kommer ut igjen i april eller mai, og her på Vestlandet kan den komme ut så tidlig som i slutten av februar.
De kliniske symptomene varierer etter mengden gift i bittet. Opptil 30 % av bittene er "tørre" (uten gift). Hundens størrelse og bittets lokalisasjon har også betydning for alvorlighetsgrad av symptomene. Hunder bites oftest i nese/hals/hode-regionen mens katter oftest bites i en fot.
Huggormgiften gir karskader og blødninger, og kan føre til kollaps og sjokkutvikling i akuttstadiet. Senskader som nyre-/leversvikt, blodmangel og skader på hjertemuskulaturen forekommer.
Blir dyret ditt bitt anbefales det å oppsøke veterinær så raskt som mulig! Hold dyret i ro! Bær hunden hvis mulig. For å unngå økt blodsirkulasjon og spredning av toksinene, kan man støtte hunden med et tørkle eller jakke under brystet om den er bitt i forbeinet, og under buken om den er bitt i bakbeinet, for å unngå at hunden bruker benet. Man bør ikke vente å se an om hunden eller katten får symptomer, da det kan ta opptil 8 timer før symptomene utvikler seg, og tidlig igangsetting av intravenøs væskebehandling kan ha god effekt mot giftstoffene.
Bruk av prednisolontabletter (kortison, eller såkalte "huggormtabletter" som man har i ampuller i halsbåndet) mot huggormbitt er svært omdiskutert i det veterinærfaglige miljøet. Tidligere har det vært kjent praksis å foreskrive disse tablettene mot huggormbitt, og fremdeles gjøres det ved noen klinikker, men da det ikke finnes noen dokumentasjon på at det har effekt mot toksinene anbefaler vi ikke bruk av prednisolon mot huggormbitt. Også norges eneste veterinærfaglige utdannelse, Norges Veterinærhøgskole (nå NMBU), sluttet å selge dette over disk for flere år siden. I verste fall har man sett at eiere tror "huggormtablettene" er en medisin mot huggormgiften, noe som er galt. Bruk av tablettene kan gi en falsk trygghet for eier, noe som kan være fatalt for dyret. Vi anbefaler og selger derfor ikke lenger prednisolon mot huggormbitt.
Oftest vil intravenøs væskebehandling igangsettes som første behandling ved mistanke om huggormbitt. I de tilfellene der veterinæren anser forgiftningen som alvorlig, vil motgift vurderes. Dette er den eneste form for behandling mot huggormens giftstoff. Kortisontablettet har ingen "motgift-effekt".
Da huggormgiften kan gi senreaksjoner anbefaler vi strikt hvile de første 10 dagene etter huggormbittet, og vi anbefaler blodprøvekontroll for å undersøke lever- og nyreverdiene noen uker etter bittet hos de dyrene som viste symptomer.
En fin informasjonsbrosjyre om hva du skal gjøre ved huggormbitt finner du her, den kan du skrive ut og ha med deg. Du får den også hos oss.
